Et liv med plass til din egen stemme

Tenk deg at du kommer hjem en kveld og lukker døren. Det er ingenting mer du skal rekke. Ingen venter på et svar, og for en stund trenger du heller ikke ha et.

Kanskje setter du deg før du tenner lyset. Ute fortsetter kvelden. Inne merker du etter hvert hva slags stillhet du har kommet til: den du har lengtet etter, eller den du hadde håpet å slippe.

Den som endelig får hvile fra andres forventninger, og den som gjerne skulle hørt noen spørre hvordan dagen har vært, kan sitte i hvert sitt rom og se like ensomme ut. Gjennom vinduet ser vi et menneske som sitter alene. Hva kvelden betyr, vet vi ennå ikke.

Livet vi har fått ord for

Lenge før vi kan spørre hva slags liv vi ønsker, har andre gitt oss ord for et godt liv. Vi lærer hva man bør strekke seg etter, hva man helst bør skjule, og omtrent når de store tingene skal ha skjedd. Rundt et middagsbord kan et helt livsløp ligge mellom spørsmålene om arbeid, kjærlighet og fremtidsplaner.

Mye av dette kommer fra mennesker som vil oss vel. De gir videre det de selv har støttet seg til, og kanskje håper de å spare oss for noe de har måttet bære. Arven kan romme både klokskap og trange grenser. Det tar tid å oppdage forskjellen, særlig når en forventning har fulgt oss så lenge at den kjennes som vår egen.

Noen ganger begynner det med en uro vi knapt får tak i. Alt ser rimelig ut. Vi gjør det som forventes, mottar anerkjennelsen og går videre. Likevel blir noe i oss stående igjen: et ønske vi stadig utsetter, en måte å arbeide på som aldri får ro, en lengsel etter mennesker vi kan være mer åpne sammen med.

Da kan en kveld uten krav bli et sjeldent sted å begynne. Hva har jeg savnet mens jeg forsøkte å få dette livet til?

Treet tømreren ikke kunne bruke

I Zhuangzi møter tømreren Shi et stort tre han ikke finner brukbart som tømmer. Siden viser treet seg for ham i en drøm. Det som gjør det lite nyttig for tømreren, har latt det vokse og leve. [3]

Tømreren har lett etter materialer. Treet svarer med sitt eget liv.

Med ett blir det vanskeligere å godta dommen uten å undersøke den. Er treet mislykket, eller har tømreren bare kommet med et formål som treet ikke passer til?

Spørsmålet kan følge oss hjem, selv om et menneskeliv stiller andre krav enn et tres. Når vi kaller et menneske vanskelig å plassere, hvilken plass er det da vi har gjort klar? Kanskje trenger vedkommende hjelp til å finne fotfeste. Kanskje trenger forventningene å forandres. Begge mulighetene må få være åpne lenge nok til at vi oppdager noe mer enn avviket.

Det er også verdt å spørre hva som skjer når vi forsvarer alenetiden. Hvis vi bare sier at den gjør oss mer produktive etterpå, har vi beholdt tømrerens målestokk. Selv hvilen får da verdi gjennom det den siden kan levere.

Et liv må kunne romme timer som ikke skal betale seg.

Rom til å høre etter

Ikke alle har en kveld å sette av eller et rom der døren kan lukkes. Arbeid, omsorg og økonomi setter grenser for hvor mye av tiden vi kan kalle vår egen. Å kunne trekke seg tilbake er også et spørsmål om hvilke vilkår livet gir oss.

Når alenetiden finnes og er ønsket, kan noe få tid til å tre frem. Først kanskje bare trettheten. Etter hvert et ønske som ikke har krevd mye oppmerksomhet, men som heller ikke har forsvunnet.

Vil jeg fortsette slik?

Svaret trenger ikke komme den kvelden. Det kan være nok å la spørsmålet bli værende uten straks å fylle rommet med en ny plan. Også forsøket på å finne seg selv kan bli en oppgave vi skal prestere i, med krav om fremgang og et tydelig resultat. Vi kan gi oss selv litt tid før vi bestemmer hvem vi nå må bli.

Men stillheten trenger ikke bety at noe er i ferd med å bli klart. Noen ganger er den god fordi vi endelig får være i fred. Andre ganger trenger vi hjelp til å komme ut av den. Utenfra kan forskjellen være vanskelig å se.

Hun som ikke kunne forklare

I H.C. Andersens «De vilde Svaner» må Elisa lage skjorter av brennesler for å befri brødrene fra en fortryllelse. Mens arbeidet pågår, må hun tie. Andre kjenner ikke grunnen til tausheten og kommer til å mistenke henne for trolldom. [4]

Vi vet hvorfor Elisa tier. Menneskene omkring henne vet det ikke, og tausheten hennes blir et rom de fyller med mistanke.

Slik sitter vi som lesere med en fordel vi sjelden har utenfor eventyret. Vi kjenner grunnen. Når et menneske i vår egen nærhet er stille, må vi leve en stund med at vi ikke vet. Kanskje er det nettopp der lyttingen begynner: før vi har funnet forklaringen.

Elisas taushet koster henne dyrt. Hun kan ikke bryte den uten å sette brødrene i fare. Den er bundet til et vilkår andre ikke kjenner, og skiller seg fra den ønskede alenetiden vi begynte med. Forskjellen betyr noe. Vi kan beundre utholdenheten i et eventyr og samtidig ønske at mennesker rundt oss skal slippe å bære smerte uten å kunne si fra.

Når noen er stille eller mye alene, kan vi derfor spørre varsomt, og tåle at svaret lar vente på seg. Det hjelper lite å gi et menneske anledning til å snakke dersom vi allerede har bestemt hva ordene deres skal bety.

Å bli sin egen venn

Alene kan vi også gjenta en gammel forklaring, nå med vår egen stemme. Kanskje er den så velkjent at vi ikke lenger hører hvor hard den er. Kanskje gjør den oss mindre enn nødvendig, eller lar oss slippe et spørsmål vi burde bli ved.

Bhagavadgita stiller oss overfor denne dobbeltheten. I vers 6.5–6.6 kan sinnet være både venn og motstander. Teksten knytter dette til selvbeherskelse og åndelig øvelse. [5]

Alt som kommer innenfra, behøver altså ikke være en god veileder. Å lytte til seg selv kan også innebære å undersøke det vi hører. Er dette en overbevisning jeg vil stå for, eller en gammel dom jeg fortsatt retter mot meg selv?

Et menneske vi stoler på, kan hjelpe oss med å oppdage forskjellen. Det kan også små forsøk i livet: å kjenne etter før vi sier ja, si et nei mens stemmen ennå er usikker, eller bli i en samtale der vi før ville ha trukket oss unna. Vi får merke hva som holder når et ønske møter en virkelig situasjon.

Og da møter det også andre menneskers behov.

Treet har fått oss til å tvile på tømrerens målestokk. Men hvor langt kommer vi dersom vi bare avviser kravene andre stiller? Vi lever også med mennesker som trenger oss. Noen forpliktelser ønsker vi å bli fri fra; andre ville vi savne dersom de forsvant.

I Bhagavadgita 18.47 settes egen plikt, selv ufullkomment utført, over en annens godt utførte plikt. Det kan gi gjenklang hos den som har forsøkt å leve et annet menneskes liv. Men svadharma, egen plikt, står her i en religiøs og sosial orden; kapittel 18 drøfter også plikter knyttet til de fire varnaene, de tradisjonelle sosiale kategoriene. Det er mer krevende enn et moderne råd om å følge lysten sin. [6]

Her får fortellingene lov til å stå imot hverandre. Zhuangzis tre utfordrer kravet om brukbarhet. Bhagavadgita minner oss samtidig om at livet også rommer ansvar og handling. Mellom disse perspektivene kan vi spørre hvilke forpliktelser vi selv vil bære, og hvilke vi bare har overtatt fra andre.

Spørsmålet kan følge oss fra rommet og ut i livet. Vi behøver ikke ha avgjort alt for å begynne å svare mer ærlig.

Utenfor den lukkede døren

Det er lettere å finne ord for det vi ønsker når noen tåler å høre dem. Rommet for egen stemme avhenger derfor også av hvordan vi blir møtt.

Lar vi en venn takke nei uten å slutte å invitere? Kan vi glede oss over et liv vi ikke ville valgt selv? Kan den som har vært lenge borte, komme tilbake uten først å måtte forsvare fraværet?

I en japansk myte trekker Amaterasu seg inn i en klippehule etter Susanoos herjinger. De andre guddommene samles utenfor. Ame no Uzumes dans og latteren omkring den vekker hennes nysgjerrighet og bidrar til at hun kommer frem igjen. [7]

Der er noe å vende seg mot. Men etter at Amaterasu er kommet frem, blir hulen stengt, slik at hun ikke kan gå tilbake.

Hva slags invitasjon er det, dersom veien tilbake blir stengt?

Spørsmålet følger med oss ut av myten. Den som har takket ja til selskap én kveld, har ikke dermed gitt fra seg retten til å ønske ro den neste. Og den som har trengt avstand, kan fortsatt ønske å bli husket.

Et fellesskap kan holde en plass åpen uten å kreve at den fylles med en gang. Det kan la et nei få gjelde i dag, uten å gjøre det til en dom over all fremtidig nærhet.

Kvelden igjen

Du har sittet en stund. Kanskje har du bare blitt uthvilt. Kanskje har du oppdaget noe du vil forandre. Du kan bli sittende litt til, eller ringe et menneske du gjerne vil snakke med.

For den som savner noen å ringe, er ønsket om kontakt fortsatt ubesvart. Ingen vakker tanke om alenetid kan ta plassen til et menneske som faktisk er der.

Kveldene ligner fremdeles hverandre sett utenfra. Det er først når den som lever i stillheten, får komme til orde, at forskjellen kan bli tydelig. Den ene ønsker selskap. Den andre har det godt alene en stund. Kanskje vil de svare annerledes en annen kveld.

Vi kan lytte uten å kreve at svaret skal vare for alltid.

Fordypning: Hva forskningen sier

Chua og Koestner rapporterte i 2008 en sammenheng mellom frivillig, selvbestemt alenetid, mindre rapportert ensomhet og høyere velvære. Funnet sier noe om motivasjonen for å være alene, ikke at det generelt er bedre å leve alene. [1]

Nguyen, Ryan og Deci fant i fire studier at alenetid kunne dempe sterkt aktiverte følelser, både positive og negative. I den fjerde studien kunne selvvalgt alenetid gi avslapning og redusert stress. [2]

Studiene gir ikke grunnlag for å hevde at mennesker som foretrekker alenetid, er klokere, mer kreative eller mer utviklet enn andre. De avgjør heller ikke hva alenetid betyr for et bestemt menneske. Essayets refleksjoner om livsvalg og tilhørighet går utover disse avgrensede forskningsfunnene.

Om teksten og kildene

Essay utviklet i Experimental Newsrooms menneske–KI-samarbeid etter Bjørn Moe Aldemas temainnspill, med Sjeherasad som KI-skriverrolle. Åpningsbildet er tenkt, ikke en dokumentert hendelse. Eventyr, filosofiske fortellinger og religiøse tekster brukes som ulike samtalepartnere, ikke som psykologisk evidens eller uttrykk for én felles lære. Tolkningene og de norske gjenfortellingene er redaksjonens. Ingen intervjuer er gjennomført. Forskningsgrunnlaget er avgrenset og utgjør ingen systematisk oversikt.

[1] Chua og Koestner (2008).

[2] Nguyen, Ryan og Deci (2018; nettutgave 2017).

[3] Zhuangzi, «Menneskenes verden», i oversettelsesutvalget hos China Heritage.

[4] H.C. Andersen, «De vilde Svaner», dansk tekst.

[5] Bhagavadgita 6.5 og 6.6, i A.C. Bhaktivedanta Swami Prabhupadas oversettelse og kommentar. Her gjengis ātmā som «sinnet»; andre oversettelser bruker «selvet». Sammenligning er gjort med Swami Mukundanandas utgave.

[6] Bhagavadgita 18.41 og 18.47, samme utgave. Den religiøse fortolkningen og den sosiale konteksten er ikke identiske med essayets samtidige spørsmål om valgte og arvede forpliktelser.

[7] Kokugakuin University, Encyclopedia of Shinto: Amaterasu og Amenouzume.